Filmanmeldelse: «Nightmare Alley» – Nervepirrende svindelforsøk

| |

Thriller psicológico / cine negro

Registro:

Guillermo del Toro

Skuespillere:

Bradley Cooper, Rooney Mara, Cate Blanchett, Toni Collette, David Strathairn, Willem Dafoe, Ron Pearlman, Richard Jenkins, Mary Steenburgen.

Fecha de estreno:

28. enero 2022

Aldersgrense:

15 años


«Guillermo del Toro er iblant så forelsket i sine egne kulisser at han glemmer rollefigurene han plasserer foran dem.»

Ver todos los anmeldelser

Selv «The Shape of Water», som vant Oscar for 2017s beste regi, film, musikk og produksjonsdesign (men ingen priser for skuespill eller manus), er et enkelt – om ikke overforenklet – moderne eventyr, med rollefigurer som har mer felles med sjablongaktige disneyfigurer enn ekte mennesker.

I «Nightmare Alley», basert på ei bok fra 1946 som også ble filmatisert i 1947, prøver han å grave dypere i mer komplekse menneskesinn. Med vekslende suksess.

Tivolikulisser

Året er 1939. Den store depresjonen er på hell, og en ny verdenskrig truer. Stanton Carlisle (Bradley Cooper), en tilkneppet mann med diffus fortid, får strøjobb på et omreisende tivoli.

Dette er et sånt sted der direktøren (Willem Dafoe) omtaler sin samling av norgesglass med syltede menneskefostre som «mine små engler», og har et skjeggete villdyr av en mann som biter hodet av levende kyllinger innelåst i et bur.

Ikke akkurat Hunderfossen, med andre ord.

I filmens first time skildrer Del Toro samvittighetsfullt livet foran og bak tivolikulissene med fargerik og bred pensel, godt hjulpet av et raust arsenal av dyktige og karakteristiske skuespillere.

Toni Collette y David Strathairn derramen det aldrende, «klarsynte» ekteparet som i sine glansdager gjorde suksess blant sosieteten i Paris med et hemmelig kodesystem som ga inntrykk av kontakt med det hinsidige. Ron «Hellboy» Perlman er Bruno, verdens sterkeste mann, som med sin kortvokste makker «The Major» er mildt sagt overbeskyttende da Stanton får et godt øye til Molly, kvinnen som kan lede elektrisitet gjennom kroppen (Rooney Mara, fra «The Girl With El tatuaje del dragón).

Alt er naturligvis bløff og taskenspilleri, servert til et publikum som vil bedras. Det passer opportunisten Stan som hand i hanske. Han stiger raskt i gradene, men har alltid noe enda større i tankene.

andrégir

Dette universet høres nok mer tiltalende ut enn det faktisk er. Til tross for det enorme potensialet for bisarr såpeopera som ligger i et omreisende karnevals skjulte maktstrukturer, kjennes denne delen av filmen mest ut som en altfor lang prolog som putrer av gårde i andregir. Stantons beveggrunner blir para tilslørte, kjærlighetshistorien para lunken og intrigene uten nervio. Det er vrient å vite hva man egentlig skal bry seg om her.

Primero mejor en el marco de la tolva de manejo y par år og flytter seg hasta Manhattan, strammes skrustikken virkelig til. Ikke minst fordi del Toro begynner å legge kortene sine på bordet og vise hva denne filmen faktisk handler om.

Samtidig med at den mexicanske regissørens gir slipp på sin hang-up på gotisk mellomkrigs-americana og erstatter den med strømlinjeformet og kjølig art deco, beveger filmen seg nærmere og nærmere sin egentlige sjanger, en blanding av psykologisk thriller og film noir.

Nervepirrende

Sus vikles Stan stadig lenger inn i sitt eget svindelprosjekt, blendet ikke bare av muligheten for store penger, men av sine egen, tilsynelatende ufeilbarlige suksess som klarsynt. Filmen skrur opp intensiteten flere hakk, konfliktlinjene blir tydeligere og tematikken rikere (om ikke akkurat mer subtil).

Ikke minst når psykologen Ritter (Cate Blanchett) dukker opp, og linjer blir trukket mellom hennes fagfelt og Stans evne til å lese byttene sine og bruke deres innerste lengsler og redsler til egen vinning.

Det hele bygger seg opp mot et neuralpirrende klimaks, etter hvert som det blir tydelig at de komfortable sannhetene Stan luller byttene sine inn i, raskt kan ta en avstikker inn i bekmørke smug i sjelen.

Likevel oppleves noen av vendepunktene mer komiske enn sjokkerende eller forløsende, og epilogen – som på papiret burde framprovosere både tårer og gåsehud – hjemsøker ikke sinnet særlig lenge etter rulleteksten.

Følgefeil

Dette er en følgefeil fra del Toros forkjærlighet for halvkvedede motivasjoner, halvstekte relasjoner og endimensjonale sjelsliv hos hovedpersonene sine, på bekostning av dramatisk klarhet og helstøpt ambivalens. Det obstrer oss i å vite hva vi egentlig skal bry oss om, eller å føle det sitrende ubehaget av kognitiv dissonans som ekte, motsetningsfull kompleksitet tar med seg.

Kontrasten blir påfallende siden noen av smårollene oppleves mer tredimensjonale enn hovedpersonene selv. Industrimagnaten Ezra Grindle (Richard Jenkins), som ris både av fortidas demoner og sitt eget ego, er på samme tid sårbar, skremmende og tankevekkende som et av Stans mange bytter.

Mary Steenburgens gjesteopptreden compite desnudo con el escenario, los hombres en las películas de av streiteste roller klarer likevel å framkalle mer gåsehud, motstridende følelser og ektefølt innlevelse enn samtlige av de langt mer fargerike karakterene gjør, takket være en tydelig motivert rollefigurs, pilt.

«Nightmare Alley» es absolutt ikke svindel, selv om den iblant føles som sløseri av flotte kulisser. Først og fremst er den det man kan forvente fra del Toro: En flott forestilling, blendende i sitt artisteri, men som ikke stikker særlig dypere enn du er villig til å la den.

Kanskje det han virkelig hadde passet som, er en tivolidirektør.

Previous

«¿Puedes parar? Esto es peligroso”: Elon Musk le ofreció a un adolescente $ 5,000 para desconectar su cuenta de Twitter

Mercado de fichajes Roma, adiós Diawara | El anuncio oficial del agente.

Next

Deja un comentario

Este sitio usa Akismet para reducir el spam. Aprende cómo se procesan los datos de tus comentarios.